Lillebjørn Nilsens «God natt Oslo», utgitt i 1986, fremkaller et dypt følelsesladet bilde av hovedstaden etter solnedgang. Dette enkle, men rørende odet til Oslo i mørket er et fremragende eksempel på Nilsens talent for å skape direkte sanger med dyp mening. Sangen maler et portrett av en by som aldri sover, hvor dets innbyggere, hver for seg, utgjør de levende trådene i Oslos mangefargede tapestri.
Gjennom Nilsens poetiske tekst og den melankolske melodien blir vi med på en vandring gjennom stille gater, forbi ensomme skikkelser og inn i de små øyeblikkene som til sammen er byens pulserende hjerte. «God natt Oslo» fungerer som en skånsom vuggesang som forener byen, spesielt etter emosjonelt ladete hendelser. Den lyriske beskrivelsen av natten som ‘stryker gatelangs’ kledd som en ‘kjølig sønnavind’, kombinert med dens rolige tempo og reflekterende natur, gjør dette til et særdeles passende valg for å hedre en som har hatt en spesiell tilknytning til Oslo.
Sangen er en hyllest til både byen og til minnene og øyeblikkene som har blitt delt i dens skjær. Denne musikalske perlen tilbyr en følelse av fred og er et utmerket valg for å bringe trøst i en avskjedsstund.
Språk
God natt Oslo
Solen har for lengst gått ned bak Vestkanten et sted og
langs fjorden seiler natten sakte inn.
Den legger til ved havna og stryker gatelangs
forkledd som en kjølig sønnavind.
Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over. For
du vet at natten din blir aldri lang.
Ditt lys blir aldri slukket, ingen klapper på din pute -
men av meg skal du få en vuggesang:
God natt, kiære Oslo God natt. God natt.
God natt, kiære Oslo: sov godt inatt!
I Schøningsgate går en enslig kvinne til entreen og
låser med en lenke satt i spenn.
- I morgen er den tyvende, da er pensjonen her
tenker hun og går og legger seg igjen.
På Drammensveien hvisler det en drosje gjennom natten og
ved Skøyen blir den praiet av et par,
som smiler til hverandre i lyset fra kupeen
før døra slår igien og bilen drar.
I Tollbugata kjører en Mercedes for seg selv
og en pike står og ser mot Akershus.
Så møtes de i Kongens gate, lyset skifter gult
og ved Vippetangen er de to blitt dus.
Ved Egertorvet står et par og snakker nokså streite.
Den grønne folkevogna har de sett.
Så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken og
Freia-uret blinker kvart på ett.
Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned
fra Enerhaugen ned mot Grønlands torv.
Og Lampa stenger døra og siste gjesten går
forbi en mann som sitter stille utenfor.
Fra Vippetangen går en kvinne sakte ned mot Børsen,
ved Grev Wedels plass tar hun en sigarett
og tenker på en by som er mye mindre enn denne og
en bror som hun så gjerne skulle sett.