«I skjærgårdsø» komponert av Øistein Sommerfeldt i 1946, til tekst av Knut Hamsun fra 1921, fremkaller en sterk følelse av nærhet til naturen og refleksjon over eksistensen. Musikken til Sommerfeldt, sammenkoblet med Hamsuns lyriske beskrivelser, skaper et dyptgående og stemningsfullt uttrykk som fanger essensen av det å være i ett med den norske skjærgården. Sangen begynner med en reise, en båt som glir mot en skjærgårdsø, hvor hver strofe bygger opp under følelsen av å nærme seg et sted fylt med uforstyrret natur og indre fred.

Teksten beskriver et landskap hvor blomstene lever ‘for ingens øyne’, noe som antyder en uberørt skjønnhet og en dypere forbindelse mellom mennesket og naturen. Hamsuns ord skaper bilder av et paradisisk sted, hvor både hjertet og omgivelsene speiler hverandre i en ‘fabelhave’ av minner og sanseinntrykk. Det er en følelse av gjenkjennelse og tidløshet i møtet med øens blomster og dufter, som om lytteren, sammen med poeten, er en del av landskapet — ikke bare et fremmed element som observerer.

Mot slutten av sangen, blir erindringen og den omkringliggende naturen nesten ett, med et øye som lukkes i møtet med ‘en fjern erindring’ ,og natten som tetner inn over øya. Havets buldring blir det siste, altomfattende lydsporet, et symbol på evigheten og naturens kraftige, men beroligende nærvær. «I skjærgårdsø» er derfor ikke bare en hyllest til den norske skjærgården, men også en meditativ reise gjennom minner, sanser og en dyp forbindelse til verden rundt oss. Det er en invitasjon til å fordype seg i naturens og tilværelsens mysterier, ledet av Hamsuns poetiske ord og Sommerfeldts følsomme musikalske tolkning.