
«Sommernatt ved fjorden» er en vakker og stemningsfull norsk sang, skrevet av Ketil Bjørnstad og fremført av blant andre sangerinnen Ellen Westberg Andersen. Sangen, som er fra slutten av 1970-tallet, har blitt stående som en klassiker i norsk musikkhistorie, og er kjent for sin poetiske tekst og melankolske melodi. Den skildrer en idyllisk sommernatt ved fjorden, og fanger essensen av norsk sommer med sin beskrivelse av natur, stillhet og en følelse av evighet.
Teksten til «Sommernatt ved fjorden» maler et bilde av det rolige og vakre norske landskapet, der fjorden ligger stille under midnattssolen. Sangen beskriver detaljene i naturen, fra måkene som svever til bølgene som klukker mot stranden, og skaper en fredfull og drømmende atmosfære. Det er en sang som vekker følelser av nostalgi og lengsel, og som minner lytteren om de spesielle øyeblikkene som sommeren kan bringe.
«Sommernatt ved fjorden» er blitt fremført av en rekke artister og er elsket av mange for sin evne til å transportere lytteren til en annen verden. Sangen er et eksempel på den sterke tradisjonen av norske visesanger som formidler dyptgående følelser gjennom enkle, men kraftfulle tekster og melodier. Den forblir et kjært minne om sommeren for mange nordmenn og en skattet del av landets musikalske arv.
Språk
Sommernatt ved fjorden
Jæger ror
Og Oda sitter foran
I en pram som de har tatt
Jeg står ved vinduet i natt
Og en fiol er min trøst
Snart vil sommervinden varsle høst
Men lyset her i nord
Vær velsignet du som ror
Båten glir
Nå slipper Jæger årene
Og strekker seg langt frem
Hun tar hans hånd den er hans hjem
Hun ler jeg ser at en pram
Vender nesen ned så blygt i skam
For det som skjer ombord
Og de feberhete ord
Noe skjer
Han ligger der med hodet i
Min søsters mørke fang
En svarttrost vekker oss med sang
En liten båt glir avsted
Mellom natt og dag i fjordens led
Ved Hvitsten der vi bor
Jæger retter seg og ror
Nok en gang
Der over lyset kommer brått
Min søster er litt trett
Et dampskip fløyter
Han ror rett mot dette hus
Det var alt
Og jeg skjelver
Det er ganske kalt
Og oda la seg ned
Mot sin bleke kavaler
Båten glir
Fortøyd til bryggen nedenfor
Mitt vindu de står opp
Han prøver løfte hennes kropp
Han elsker alt det hun er
Men han skjønner at han er for nær
Han kysser henne nå
Solen kommer og han går