«Ave Maria,» komponert av Johann Sebastian Bach og Charles Gounod, har en lang og fascinerende historie som forsterker dets betydning i religiøse sammenhenger. Bach skrev Prelude No. 1 i C-dur i 1722, og over hundre år senere, i 1853, improviserte den franske komponisten Charles Gounod en melodi over Bachs Prelude. Denne melodien ble senere transkribert og arrangert, og samme år ble den parret med ordene fra Alphonse de Lamartines dikt «Le livre de la vie» (‘Livets bok’). Teksten som vi forbinder med «Ave Maria» ble lagt til av Jaques Léopold Heugel i 1858.

Sangen er dypt rørende med sin blanding av kompleks musikalitet og tekstens enkelhet. Teksten, som begynner med ‘Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum,’ er en bønn til den velsignede jomfru Maria i den katolske tradisjonen. Gounods arrangement av denne bønnen over Bachs Prelude har blitt en av de mest kjente musikalske innstillingene av teksten.

Melodien gir et inntrykk av både hengivenhet og ærbødighet, noe som gjør den til et ideelt valg for en begravelse. Teksten, sunget på latin, inviterer til kontemplasjon og indre ro. Den gir en følelse av både håp og trøst, egenskaper som ofte er ettertraktet i slike seremonielle anledninger.