«Ein fin liten blome» er en sår og meditativ sang komponert av Bjørn Eidsvåg i 1969. Sangen er en norsk tilpasning av den svenske hymnen «Det växte en blomma», skrevet av Johan Alfred Blomberg i 1890. Denne sangen tar formen som en samtale mellom en blomst i skogen og en usynlig tilskuer. Gjennom denne dialogen utforsker sangen temaer som ensomhet, gudstro og livets forgjengelighet. Det er et lyrisk dypdykk i kontrasten mellom naturen og samfunnets forventninger.

Musikken og tonen i «Ein fin liten blome» samsvarer med tekstens emosjonelle dybde. Sangen beskriver en tilfreds blomst i skogen som ikke søker oppmerksomhet som prangende, ornamentale blomster gjør. Versene fremmer innhold i ensomhet, tillit til en høyere makt og et fravær av ønske om verdslig validering. Dette gir lytterne en rikere forståelse for fordelene ved å ha tro og å akseptere ens plass i den naturlige orden.

Teksten i sangen fokuserer også på blomstens tilfredshet med sitt enkle, men meningsfylte liv i skogen, sikker i vissheten om at den er elsket av en høyere makt. Dette paralleller menneskelige erfaringer med tro og håp i møte med livets utfordringer og dødens uunngåelighet. Sangen avsluttes med en visjon om et liv etter døden, noe som kan tilby trøst og håp i en begravelseskontekst.