«Jag trivs bäst i öppna landskap», skrevet av Ulf Lundell i 1982, er en sang som fremkaller en dyp kjærlighet og en følelse av tilhørighet til det skandinaviske landskapet, spesielt det åpne, luftige og naturnære livet i nærheten av havet. Sangen beskriver en lengsel etter et enklere liv, preget av frihet og fred, både for kropp og sjel. Teksten begynner med et uttrykk for trivsel i åpne landskap, ‘nära havet vill jag bo’, noe som gjenspeiler en dyp forbindelse med naturen og en lengsel etter å leve tett på elementene, hvor ‘själen kan få ro’. Lundell maler et bilde av et liv der man er nær de vide feltene, himmelen og sjøen, hvor lærker synger og vinden bærer deres melodier vidt omkring.

Han nevner også de små gledene og rituale ved et liv nær naturen, som å brenne sitt eget brännvin, krydret med Johannesört, å nyte det sammen med tradisjonell mat i et landskap der dagen gryr og man kan høre tuppen gale i det fjerne. Det er et liv der frihet og fred er essensielt, hvor ingen stjeler ens ro, og hvor man kan nyte stillheten og festens fjerne skratt. Når han beskriver nærheten til havet, med svallende bølger og skrikende måser, evner Lundell å fange essensen av det nordiske kystlivet. Han verdsetter det klare og enkle, der ærlighet og direkthet rår, og hvor man kan sitte under stjernene og føle historiens vingeslag gjennom runer ristet i stein for lenge siden.

«Jag trivs bäst i öppna landskap» er ikke bare en ode til et liv i nærkontakt med naturen, men også en påminnelse om viktigheten av å bevare våre naturlige omgivelser og den roen og klarheten de bringer til våre liv. Sangen er en hyllest til det skandinaviske landskapets åpne vidder, kystlinjer og enkle skjønnhet, og den resonnerer dypt med de som kjenner en tilknytning til denne formen for liv og landskap.