![The Sound of Silence](/_next/image?url=%2Fimages%2Fdesktop%2FThe_Sound_of_Silence.webp&w=3840&q=75)
«The Sound of Silence» er en av de mest ikoniske sangene skrevet av Paul Simon, utgjort halvdelen av duoen Simon & Garfunkel. Sangen ble først utgitt i 1964 og oppnådde massiv suksess da den ble gjenutgitt i elektrisk versjon i 1965. «The Sound of Silence» er kjent for sin melankolske melodi og poetiske tekst, og har blitt tolket som en kommentar til fremmedgjøring og isolasjon i det moderne samfunnet.
Teksten i «The Sound of Silence» snakker om mørket og stillheten som omslutter en person som føler seg isolert og misforstått av verden rundt seg. ‘Hello darkness, my old friend,’ begynner sangen, og setter tonen for en meditativ reise gjennom en verden av stillhet og selvrefleksjon. Sangen fortsetter med å utforske temaer om kommunikasjon og menneskelig dissonans, og den kraftige refrenget ‘And the people bowed and prayed to the neon god they made’ resonnerer som en kritikk av overfladiskhet og manglende autentisk forbindelse.
Gjennom årene har «The Sound of Silence» blitt tolket og spilt inn av mange artister, og dens budskap og melodi har fortsatt å berøre og inspirere lyttere over hele verden. Sangen har blitt stående som en av de mest minneverdige og betydningsfulle verkene i moderne musikk, og dens popularitet viser ingen tegn til å avta. «The Sound of Silence» er en påminnelse om kraften i musikk til å uttrykke komplekse følelser og tanker, og den fortsetter å være en sang som folk vender tilbake til for trøst, inspirasjon og forståelse.
Språk
The Sound of Silence
Hello darkness, my old friend
I've come to talk with you again
Because a vision softly creeping
Left its seeds while I was sleeping
And the vision that was planted in my brain
Still remains
Within the sound of silence
In restless dreams I walked alone
Narrow streets of cobblestone
'Neath the halo of a street lamp
I turned my collar to the cold and damp
When my eyes were stabbed by the flash of a neon light
That split the night
And touched the sound of silence
And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening
People writing songs that voices never share
No one dared
Disturb the sound of silence
‘Fools’ said I, ‘You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you’
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence
And the people bowed and prayed
To the neon god they made
And the sign flashed out its warning
In the words that it was forming
And the sign said, ‘The words of the prophets
Are written on the subway walls
And tenement halls
And whispered in the sounds of silence’