«Vårherres klinkekule» er et dikt fra 1973 av den kjente norske forfatteren og visesangeren Erik Bye, som er kjent for sin dyptgående og billedrike poesi. Diktet skildrer en drømmeaktig scene hvor Gud er fremstilt som en lekende gutt, som spiller med jorden som om den var en av hans mange klinkekuler. Denne barnlige og lekne skildringen av Gud gir et uvanlig, men innsiktsfullt bilde av skaperen, og illustrerer en nærhet og omsorg for skaperverket. Diktet fremkaller en følelse av universets vidunder og mysterium, og menneskehetens plass i det.
Gjennom diktet følger vi Guds lek, der han distrahert mister vår klode, den lille blå klinkekulen. Dette tapet av jorden skildrer en følelse av forsømmelse og ensomhet som kan tolkes som menneskets følelse av å være forlatt eller glemt av en høyere makt. Det lekne bildet vender til noe mer melankolsk og tankevekkende, når Gud, etter en hel dag med lek, innser at han har mistet en av sine mange kuler - jorden. Dette kan symbolisere menneskets sårbarhet og verdens skjørhet i det kosmiske spillet.
«Vårherres klinkekule» avslutter med en refleksjon over håp og en antydning til forsoning, der det ligger en drøm om at Gud vil fortsette å lete etter jorden og til slutt finne den igjen. Denne slutningen inviterer til en meditasjon over menneskets betydning og verdien av vår planet, samt en håpefull tanke om at tross alt, er vi ikke forlatt. Erik Bye formidler her en kraftfull melding om omsorg, ansvar og håp gjennom en enkel, men dypt rørende allegori, som fortsatt resonnerer med lyttere og lesere.
Språk
Vårherres klinkekule
Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets veggHan klinket han var glad og det var sommer
Og solen tente lyn i farget glass
Og tusen kloder rislet fra han lommer
For i vår Herres lommer er det plass
Og klodene fikk danse sveve trille til glede for hans hjerte og hans syn
Så ble han distrahert og glemte spillet
En sommerfugl strøk vingen mot hans brynÅh for en dag å fange sommerfugler
Det vakreste av alt han hadde skapt
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt
Omsider kom han trett som alle poder
Når det er kveld og leken har vært senHan lå på kne og samlet sine kloder
Da så han at han hadde mistet en "Den lille blå Den minste av dem alle Han lette under gress og sten og hekk"
Og den som var så blank i solefallet "Men mørket kom og kulen den var vekk”
Det var vår egen Jord som var blitt borte og marken lå der nattekald og våt
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte
Men jeg kan ikke huske om han gråt
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller
Uten den vi får drømme at Han leter mer i morgen
Og håpe at Han finner oss igjen